Da er vi kommet oss trygt fra vårt fem ukers opphold i Benagaria. Vi hadde noen utrolig fine uker med studentene, og ble tatt godt vare på av noen damer som lagde mat, te, vasket klær og ga oss naudsynt hyggelige smil. Meg og Hans Peter er nå kommet oss til Ranchi der vi sammen med et team av andre norske og noen indere skal ha en konferanse med lutherske studenter, prester og biskoper. Vi begynte mandag og har hatt noen gode dager. Her ser vi Olaven i fint driv. Jeg ga alt jeg hadde, men så plutselig til min store forbauselse at på første rad satt det to stk indiske biskoper og sov, og et stk norsk luthersk prest. Man kan jo ta hintet og tenke at det jeg hadde å si vært usedvanlig kjedelig, men jeg velger å tenke at disse menneskene er overbelastet og trengte sårt disse velfortjente minuttene på øyet. Sånn sett er det jo fantastisk at jeg ga anledning til en sånn deilig hvile.

Hotellet vi bor på er helt topp, og det er også de som jobber her. De smiler mye, nikker, og sier mye Thank You Sir. Det som er greia er at jeg også er en uhyre høflig mann, som ikke lar en anledning til å si Thank You gå i fra meg. Derfor har jeg satt min ære i å skulle si Thank You Sir/Madam til hver god gjerning disse hotellarbeiderne gjør mot meg. Det som da er litt interessant er at disse tar noen ekstra steg i høflighetsverdenen. For hver gang jeg sier Thank You, besvarer de det med et nytt Thank You. Og da havner jeg i det samme dilemmaet hver gang. Skal jeg besvare enda en gang, eller kan det av og til bli for mye. Umulig å vite si. Men mulig jeg i morgen skal begynne med Thank You for saying thank you, som jeg i det stille har øvd på i det siste. Tror det kan bli sterke bånd som knyttes i så fall.

Her har vi en fin gjeng mennesker, Hans Peter, Trygve og meg, selvsagt med Jesus midt iblant oss, slik det sømmer seg for sånne som oss. Dette er fra dagen med footballtournament da geita på en slik trist måte glapp ut av hendene våre. Sårene er i ferd med å leges, heldigvis. Skulle vel egentlig bare mangle etter så lang tid.

Trygve og meg har her nede utviklet noen helt ubegripelig fine barter. Vi har vært til the Barbar både titt og ofte for å få den perfekte stussen og pleien i oppbygningsfasen av verket. I det siste har jeg fått en god del kommentarer på dette. Folk er henrykte og sier at ordene mine får en helt spesiell tyngde som de sjelden har kjent på før. Klart jeg blir overrasket over denslags ord, det er jo bare en bart kan jeg jo fort tenke. Men her er mer, og det er det bare å innse og godta.

Noen ganger opplever man underlige ting, ting som man over lang til ikke har sett, og som man rett og slett blir sterkt overrasket over. Det skjedde forleden dag faktisk. Vi sitter i bilen, og plutselig tar sjåføren, selveste sjåføren på seg bilbelte. Det er tror jeg første gang jeg har sett her i dette landet, interessant var det. Men sånn er India, Incredible India, You will always be surprised as they say!

noen ganger blir ting blaatt

Da har vi hatt noen gode dager litt nord for Kolkata, foerst noen dager i et gigahus i Dumka, foer vi dro videre til aerverdige Benagaria. Her har vi blitt tatt godt imot av baade laerere og elever. Av og til kan man jo synes at man blir for godt mottatt. Det har seg nemlig saann at i huset vaart er det et toalett, et gammelt saadan. Dette ville sikkert noen gjoere noe med saa hele badet er blitt malt i blaatt. Og det er jo fint, det eneste litt saann upraktiske for oss er at toalettsetet er av gammelt tremateriale. Da vi kom paa sist soendag ble mine hender rett og slett fulle av blaa maling, men det gledelige her i livet er at ting toerker, selv om det gaar seint. Fra loerdag kunne vi faktisk sitte uten frykt for blaa laar. Tipset til oss alle faar bli at om vi venter besoek saa er det sterkt ugunstig aa male toalettsetet blaatt dagen foer gjestene kommer, spesielt hvis setet tilfeldigvis skulle vaere av tre.

Andre dagen vi kom hit ble vi invitert til aa bli med paa en fotballturnering. Atleter som vi er alle tre takket vi ja. 24 lag deltok, og premien var en geit. De er ikke daarlig aa spille fotball disse inderne, men score maal har de ikke helt inne. derfor endte ca 95 % av kampene 0-0, og straffekonk maatte til. det foerte igjen til at tidsskjemaet roek, saa da finalen skulle gaa var det for moerkt til aa spille. saa da ble det straffer. Men vinneren ble kaaret og geita fikk sin rettmessige eier. og vi alle tre maatte komme med en hilsen til slutt over anlegget. ca 500 publikummere overvar det hele, og begeistringen var nok stoerst da Trygve hadde en kjemperaid fra midtbanen som han trygt satte i maal. Elektrisk og ekstatisk er vel adekvate ord for aa beskrive stemningen da. Vi vant dessverre ikke geita, vi roek ut paa loddtrekning i kvarten etter at begge lagene hadde tatt 6 straffer hver. Loddtrekningstap er toeffe tak, men man maa laere seg og deale med ogsaa denslags her i livet.

Marakesh

Da har vi kommet oss til India, hadde et trivelig døgn i New Delhi før vi kom til alles kjære Kolkata på søndag. Mottakelsen var overveiende positiv, og vi tror og kjenner på at de fleste er takknemlige for at vi er her.

Idag har vi vært hos mor selv, fikk omvisning av en trivelig nonne som viste oss det fantatiske arbeidet de driver disse Mor Teresa folkene, helt nydelig rett og slett. var og en tur innom Lutheran World Service, en kristen bistandsorganisasjon, også der ble vi imponert over det massive arbeidet de har for de svakest stilte. I området litt nord fra Kolkata har masse store selskaper kommet inn og utnytter lokalbefolkningen på det groveste, glimrende at noen ikke gir seg og kjemper en tøff kamp for disse.

God stemning i gjengen, 30 gode grader, vi øver oss på å krysse veien som en inder, med stoisk ro med biler rundt en på alle sider, vi er nok et litt mer kaotisk syn, og vi løper oftere enn de over, tar seg ikke godt ut en plass. I morgen er vi der vi og, trøster vi hverandre med. Det hjelper.

I morgen drar vi nordover til Dumka, og flaks for oss så har vi akkurat fått kjøpt oss en gitar, så da blir togturen ikke lang verken for oss eller våre indiske medpassasjerer, de kommer til å elske oss. Travis(som han elsker å bli kalt her nede) og Hans Peter har lovet å danse, synet at det er nok for underfullt til at jeg på en sakssvarende måte kan beskrive det her.

For eventuelt folk som en gang skal til denne byen kan vi på det sterkeste få anbefale gjestehuset vi bor på, Baptist Mission Guesthouse, veldig trivelige folk, og rett og slett et avslappende og godt sted å bo. Skulle det være noe å sette fingeren på må det nok være dette: Til frokost idag ble noen av oss i følge veldig positivt overrasket over at det var laget omelett. i tillegg var det toast. En i festreisefølge gikk da bort og forsynte seg, først med en omelett, dernest to og tre, som det sømmer seg. Plutselig høres en grusom setning: Only one pr person. At dagen likevel har blitt grei tilhører vel de ting som vi har vanskelig for å forstå og forklare i denne verden.

Løgntanker

Noen ganger er det sånn at man tenker noe i sitt hodet som ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten. Av og til er det til og med sånn at mange tenker de samme tankene som er litt på villspor. Sånn som feks igår. Vi ankom Moskva, den nydelige plass, og skulle ha noen timer her før vår fortsettelse av festreisen til India. Idet vi gikk ut flyet satt det seg en tanke i oss alle som aldri ble satt noen tvil med, i moskva er det en times tidsdifferanse til Norge. En i og for seg anstendig og fin tanke på mange måter, men å leve i denne virkeligheten skulle vise seg å bli litt ugunstig på sikt. Dessverre var det ikke all verden av tavler og sånn her som korrigerte vår misoppfatning. Vi fant frem til gaten vår, og satt oss på en restaurant noen hundre meter lenger borte. I god tid, hele 50 minutter før begynner vi og bevege oss mot gaten vår. Vi blir litt forundret over at det ikke sto noen skilt om vår Indiareise, ei heller at det var noen glade indere å se, og tenker at vi sikkert er på feil gate, i det en av oss får øye på en klokke som tydelig viser at klokken var en time mer enn det vi i grunnen tenkte at den var. ca 200 mennesker var nå på god vei opp i luften, mens vi ble etterlatt til dyp ettertenksomhet, og etterhvert glede, tenk vi skal få være på flyplassen i Moskva et helt døgn til. Etter en stund fant vi en transferdesk som skulle hjelpe oss. Der sto vi i i nesten to timer, maste litt innimellom, ingenting skjedde. Siste gangen vi spurte, lurte dama på hvorfor vi ikke hadde rukket flyet. Det var jo i grunnen en legitim undring sånn sett, og vi sa at det var et litt for personlig spørsmål og skulle brette ut om til vilt fremmede mennesker. Hun kunne ikke hjelpe oss, ei heller å bestille nye billetter, så vi fant internett og bestilte noen nye billetter til dagen derpå.

Når ulykken først skulle skje var det jo flaks at det skjedde i Moskva, siden vi ikke har visum og kan forlate området, servicen og smilene til de som jobber her er det klasse over, ingen problem med betalinger, de tar hva det skal være og maten er outstanding, grei temperert og luftig sovesal kan vi vel si, kan godt hende vi tar et døgn til.

Jeg må huske å logge meg av gmail når jeg forlater en maskin.... hvis ikke så kan folk legge inn useriøse innlegg i mitt navn...

Eg, ein tjuvradd?

Nei, jeg er forsåvidt ikke det. Men denne morgenen ble jeg oppmerksom på at jeg hadde blitt utsatt for en. Skulle til å låse opp bildøren da jeg brått oppdaget at den var åpen. I mitt sinn tenkte jeg: "Men Olav, låste du ikke døren i går kveld?" Svaret på spørsmålet ble:"Jovisst gjorde jeg det, jeg gjør alltid det. Sånn er jeg bare." Og så åpner jeg døra og midt i fleisen ser jeg rot. Rot, rot, rot. En mann eller dame har låst opp bilen min for å rote, evt for å stjele noe. Plutselig syntes jeg litt synd på vedkommende. Etter all den jobbingen, så var det ingenting å ta med seg. Overhodet ingenting. Så i natt tenker jeg kanskje å legge inn litt verdisaker, slik at hvis vedkommende kommer igjen kan han/hun iallfall få med seg litt.

På jobben jeg gikk derpå. Vi deler livet i staben, så jeg fortalte om min opplevelse med fynd og klem. Fikk en overraskende reaksjon fra en av mine kolleger:"Hvem i alle dager finner på å i hele tatt tro at det kan finnes noe av verdi i den bilen din?" Den kommentaren var så syrlig og stakk såpass i hjertet at jeg sa til meg selv: "Her trengs handling, aksjon mao."Så jeg hentet min nylig innkjøpte megafon, eller ropert om du vil, og skrek til vedkommende: "Den slags kommentar angående mitt kjøretøy vil jeg ha meg frabedt!!!!" Det som så skjedde var at vedkommende ble døv, på begge ørene. Typisk litt kjedelig og ikke helt meningen. Så jeg sa Unnskyld, og vedkommende skrev på en lapp at det gjorde ingenting. Han hadde nemlig forventet å bli døv innen en periode på 40-50 år likevel. Så skrev jeg tilbake på en lapp: jaja. Og så var det ute av verden.

Tjokk og feit og full og ....

SERIEGULL!!!!!!

Ja sånn er det. Brann har vunnet gull, og da er det jo selvsagt at supporterne setter seg virkelig i selen for å lage de beste heiaropene. Jeg sto på festplassen søndag kveld, innvendig var det glede, takksemd og hugnad, men også en undring bygde seg opp innvendig: Hva tenker forfatteren av ropet "Tjokk og feit og full og seriegull" nå egentlig? Her står 35000 mennesker og synger det han har brukt dager, kanskje uker, på å forfatte og tenke ut. Er det glede, stolthet, en følelse av at nå har jeg nådd toppen? Eller et gryende vemod i at hans navn ikke er gjort kjent for almuen? Jeg aner ikke, bare undrer. Og det må jeg få lov til, slik jeg ser det.(Nå vil sikkert mange lesere av denne bloggen(som ja, har hatt en litt for lang pause(beklager dypt)) si: "Kom igjen Olav, vår åpen, ærlig og redelig og si at det er du som har laget denne sangen. Vi vet det er deg". Men til dere må jeg være hard tilbake og si: "Neinei, ikke meg, som denne sang har laget. Skulle jo selvsagt gjerne vært det, men det vil på sikt være lite smart å ta æren for det, av den enkle grunn at det ville være løgn. Og Løgn føder som vi vet ugunstighet, ugunstighet føder kjelkete oppførsel, kjelkete oppførsel føder krokete livsveier, krokete livsveier er selve moren til destruktivitet, og destruktivitet er noe vi definitivt ikke ønsker oss mer av, mer enn nok av det allerede.)

Men uansett: Gratulerer til alle dere som har grått, lengtet og kjempet iherdig etter dette!!