Thursday, August 31, 2006

Umiddelbar tilbakemelding?

Her en kveld jeg kom hjem, ja det var faktisk i kveld, så var jeg helt alene hjemme. Jeg tenkte med meg selv på hva jeg skulle finne på, og kjapt kom det til meg at jeg ikke hadde sett ferdig Bride and Prejudice, så jeg så ferdig den. Bra film.

Men så kommer en av de jeg bor med hjem, og spør om jeg har smakt jærbaksten hans. Det som var litt spesielt idag var at jeg etter hjemankommelsen ikke hadde vært innom kjøkkenet, først og fremst fordi jeg ikke var sulten, men også fordi jeg ikke var tørst. Jeg hadde dermed ikke sett jærbaksten, og tatt stilling til om jeg skulle smake på den. Uansett, så tilbyr gutten i huset et rundstykke. Melk til? Ja det frister, sjokolade, har du det? Jeg spør forventningsfullt. Så plutselig sitter jeg der med rundstykke med jordbærsyltetøy, melk med oboy og med nyheten om Eirik Bakkes Brannovergang på min mobile, bærbare PC, som det er mulig å knytte til internett.
Og i gledesrusen over Bakkes overgang virker det som om noe har falt ut fra mitt hodet, jeg har nemlig ikke kommet med tilbakemelding til gutten om hans nydelige rundstykker. Dette burde skjedd umiddelbart, og jeg tenker i kveld å slå et lite slag for umiddelbar tilbakemelding. Tror det kan være bra å ha i mente i alle relasjonssammenhenger mennesker står i. Får man umiddelbar tilbakemelding kan vedkommende som har fått tilbakemelding forsette med det gode vedkommende har gjort, eller vedkommende kan eventuelt forandre en negativ trend, bakverk eller hårfrisyre.

Wednesday, August 30, 2006

Etiopisk mat

Det var med stor forventning og yr glede jeg så fram til et måltid i ettermiddag, hvor da? Jo, på en etiopisk restaurant vel, rett der med Korskirken. Meg og en kamerat av meg Ole Magnus ville nyte relativt godt selskap og god mat. Vi bestilte ris og en saus med biff(egentlig burde vi jo selvsagt ikke bestilt ris, men injera, som er en lefseting. Det er det alle spiser i Etiopia. Det triste med denne injeralefsen er at jeg synes den smaker horribelt vondt(har smakt den en gang) og kunne derfor overhodet ikke tenke meg å bestille den).

Vi får maten, og den smaker rett under OK, ikke vondt, men heller ikke kjempegodt, men såpass godt at man kunne gått der igjen hvis tid, anledning og lyst hadde gjort det mulig. Men så kommer vi til det kritiske punkt: Alle som har vært med meg på restaurant der man trenger ris, vet at et fat ikke ris ikke er nok for denne kroppen. Dette var forøvrig marerittet til min far da jeg var liten. Da vi måtte bestille ekstra ris for femte gang begynte han å bli litt flau. Og siden jeg var beskjeden måtte jo selvsagt han bestille den. Men uansett: Da jeg spurte om ekstra ris ble dama helt paff, og nesten litt forlegen, som om jeg skulle sagt noe stygt som ikke var fint i det hele tatt. Så spurte jeg en gang til for å forsikre meg om at hun hadde forstått forespørselen. Jeg spurte veldig høflig, for ute blant folk er jeg ikke den som slår meg på brystet og hoier og er kjekkas. Nei, ikke denne karen, denne karen er fredsæl, lun og med et uhyre vennlig smil rundt munnen. Til slutt sa dama at det gikk greit, vi skulle få litt ekstra ris. Men tror nok jeg skal gå et annet sted neste gang jeg er sulten. Har blant annet hørt fra troverdige kilder at det er kommet en bengalsk restaurant i Marken, Splitte mine bramseil, tenker jeg må teste ut det ja. Bli med davel?

Tuesday, August 29, 2006

regelmessighet

Ja, da har vi kommet til ordet regelmessighet i denne bloggen, og enhver blogger med respekt for både seg og sin familie bør absolutt komme innom dette ordet, både titt og ofte. Hva er det med ordet regelmessighet som vekker både positive og negative assosiasjoner hos de fleste av oss. Jo, negativt fordi det enkelte ganger kan assosieres med kjedsomhet, og de fleste av oss liker jo ikke ting som er kjedelige. Men likefullt vil jeg slå litt hardt for det positive angående regelmessighet, tror vi trenger det. Det gir en slags fasthet i tilværelsen, en søm som holder de ulike livsfragmentene samlet. Uten regelmessigheten smeltes det hele ned til dyp rotløshet og ikke minst rastløshet. Denne bohemaktige, hvileløse vandringen etter et eller annet vil til sist føre til en utvasking av menneskets identitet. Ved å klippe navlesnoren til alt man hører til blir man fri, men friheten har i et slikt tilfelle ført vedkommende til fall ved at man ikke har"den andre", dvs fellesskapet rundt seg til å definere hvem man er. Så friheten kan man jo på mange måter definere som det å være bundet, bundet til noe godt. I kristent tankegods vil man hevde at sann frihet er en dyp bundethet til Kristus. Ikke dumt tenkt det.

En annen type regelmessighet er den der man tar armhevinger og sit-ups regelmessig. Dette vil gradvis føre til en styrking av både arm og magemuskler på sikt. Hvis denne type trening kun skjer nå og da, vil ikke resultatene fremkomme i så stor skala som hvis det er regelmessighet inni bildet.

Og appropo treningsregelmessighet, en av ørkenfedrene sa engang til sine disipler:Altfor mange velger en tøff askese, som medfører at den kun varer i kort tid. Man blir lei, og orker ikke mer. Nei, gi meg heller en enkel eskese, som kan vare lenge. Et nyttig tips som kan benyttes både i den åndelige og materielle sfære.

Vi ligger på en 13 armhevinger nå, så skal vi øke fem hver måned, så sakte men sikkert blir vi sykt sterke.

olavdordal

Jeg hadde en grådig guffen opplevelse i går. Var invitert med på jazzkonsert og tenkte, ja det høres kjekt ut, ja det var her på Danmarksplass, det har kommet en ny cafè her. Jeg tar meg en dusj og "fresher" meg litt opp, og tar på meg en passe ålreit hettegenser. Jeg ankommer lokalet, treffer litt kjentfolk fra her og der, før jeg etterhvert kjenner en veldig varme. Mange mennesker kommer sammen, og i motsetning til mange andre land har de verken vifte eller aircondition på dette stedet. Hvorfor ikke ta av seg genseren?, tankene tumler rundt i hodet. Men jeg vet, at jeg i et skjødesløst øyeblikk i påkledningsfasen etter dusjen kom til å ta på meg en utvasket svart t-skjorte, dvs den var nå blitt grå og litt schossete, eller litt fransen om en vil. Men temperaturen ble såpass uutholdelig at jeg måtte ta av meg genseren. Møtte endel tvilsomme blikk, men ikke mer enn til å leve med. Men plutselig blir jeg vàr at bassisten begynner å spille helt horribelt feil. Han ser på meg og jeg ser på han. Det er da han plutselig stopper og utbryter, samtidig som han peker på meg: "Den gutten er sjofel, han kommer på konsert i ekstremt utvaskete klær. Jeg vil definitivt ikke finne meg i denslags." Jeg merker meg en samstemt murring, men jeg har jo en tendens til å være kjapp i replikken, så jeg repliserer: "Vet dere ikke at det i mange kulturer er en enorm ære til et jazzkomp at tilskuerne klær seg i utvaskede svarte t-skjorter. Mange steder i verden får man bank om man ikke kommer med en slik t-skjorte." I refleksjon fant jeg kjapt ut at setning nr 2 i min uttalelse gjorde det hele lite troverdig, men noen trodde. Disse samlet seg nå får å finne ut hvordan jeg kunne reddes fra mobbens jernklør. Men de fant ikke på noe, så de ba meg løpe. Jeg løp, til Ulriken selvsagt, og da hadde jeg bare 20 stykker bak meg. Da vi kom til Blåmannen var jeg så sliten at jeg ba mine ti forfølgere om vi ikke i stedet skulle avholde en konkurranse: Vant jeg, gikk jeg fri, tapte jeg skulle jeg motta som straff relativt mye bank. Avtalen ble at vi skulle ha tikamp på Skansemyren. Jeg vant de første konkurransene, både lengde, høyde og 100 meter. Slet litt med spydet, da skulderen gikk litt ut av hengslene. Jeg måtte derfor kaste diskos med venstearmen, og kastet derfor ikke lenger enn 56 meter. Summa sumarum vant jeg greiene og slapp bank(heldigvis), og kunne gå å legge meg.