Forflytning

I hele menneskets historie har man forflyttet seg. Plutselig er man på et sted, og vips, ja så er man et helt annet sted. Ikke noe unaturlig for så vidt, det liksom bare er sånn. Nå feks er jeg i Stavanger, for en uke siden var jeg ikke det. Da var jeg et annet sted, nettopp kommet hjem fra en fantastisk påsketur. Påsken ja, en tid der jeg både fikk med meg tur med noen av verdens beste ungdommer på tur til Mjølfjell, og tur med venner til Volda. Helt uovertruffent begge deler. Av og til er det sånn at man føler man går fra velsignelse til velsignelse. Det er jo slettes ikke alltid man føler det sånn, men når man gjør det er det jo i grunnen fint.

Men nå er man altså kommet til Stavanger, ikke ille det heller, overhodet. Har flyttet til en gård som heter Emmausgården. Og da tenker sikkert en relativt glad leser at det er et sted der vi samtaler samtidig som vi går hele tiden. Og med nærmere refleksjon og ettertanke stemmer jo i grunnen det. Uansett er det en idyll på linje med mange andre idyller i denne verden, og se: der er strand og hav 50 meter fra mitt hus. Og for meg som opp gjennom har blitt omtalt som selve strandløven, er jo det et definitivt pluss.

Selv om man reiser og forflytter seg, som jeg nevnte innledningsvis ikke er verken er klanderverdig eller direkte uetisk(så lenge man da ikke tar fly og forurenser noe så til de grader mye), men tvert om noe naturlig og som de fleste mennesker gjør, så tar man av og til med seg noe fra det stedet man kommer. Jeg har feks en branndrakt med meg ned hit. Og apropos, hvilken glede og skjellsettende frydestund var det vel ikke i går folkens. Tenke seg til at vi skal få oppleve slikt. Nei, jeg må si som det engang var sagt: Gratulerer til dere alle med en storfin seier!!!