Thursday, May 03, 2007

London

1. Denne karen har definitivt vært i London. Før jeg dro bortover hadde jeg noen løse visjoner om hva oppholdet skulle bringe. Hadde lyst å gjøre ting jeg ikke alltid har gjort. En oppvakt leser vil nok bli temmelig overrasket over å høre at jeg aldri har vært i en skikkelig slåsskamp der kroppsdeler blir brukket og blod flyter sammen med gørr og annet. Men sånn er sannheten, ingen skikkelige kamper på 28 år. Rart, i grunn siden dette har vært en drøm helt siden jeg var rundt 9 år.
Hooligans, det er fotballfans som slåss. På forhånd så jeg for meg at de kunne gi meg det mitt hjerte lengtet etter. Så jeg gikk inn på en Chelsea pub, kledte meg opp i Liverpool utstyr og ropte ukvemsord til folket i puben. Og der kommer Andy, han knuser til meg i hodet med et ølkrus, og jeg tenker med meg selv, endelig, nå er jeg akkurat der jeg skal være. Blodet siler, den kvinnelige delen av fanskaren skriker med ømtålig medynk, og slag og spark følger. Etter 10 minutter med grisebank ligger jeg i en blodpøl, vel vitende om at jeg har fått oppleve litt mer av hva det vil si å være menneske. Takknemlig er vel ordet jeg vil bruke om følelsen jeg hadde da jeg gikk til sengs den kvelden.

2. Vi var i London som del av prestestudiet her på Misjonshøgskolen. 13 elever og 2 lærere. En uomtvistelig finfin gjeng å dra på tur med. Det som skulle vise seg å være både rart og fint var at dette: For at vi det hele tatt skulle få oppholdet dekket av skolen måtte vi bære prestekjole hele tiden mens vi var i offentlighet. Det var nok mest underlig på flyturen bort. Da måtte vi i tillegg synge innøvde klassikere fra salmeboken. Sånn var reglene. Vi gikk salig i midtgangen og hilste på våre sogneflybarn. Alle likte det unntatt en. Han stakk kjepper i hjulene for oss med å hevde at folk som går med prestekjole og synger, ikke får flymat. Selvsagt var det løgn, sånne regler finnes jo ikke.

3. Musikal. Det ordet er som musikk i mine ører. Tenkte jeg skulle få med meg endel av det mens jeg var der borte. De gjør det visst bra der borte de musikalfolka. Synger og spiller skuespill, og ofte gjør de begge deler samtidig. Men diverre ble det ikke slik denne gangen at det lot seg gjøre. Grunnene kan sies å være mange, men det flotte var dog den indre stemmen som hviskende gjentok: neste gang Olav, neste gang!

6 Comments:

Anonymous Svoger Yngve said...

Ser frem til å gå på kamp med deg! Da skal blodet flyte! Med dine erfaringer er vi på rett vei...

6:00 AM  
Blogger banglamarie said...

*fnis*

10:57 AM  
Anonymous Anonymous said...

Nå har jeg ledd og grått meg gjennom innleggene her, du er en fabelaktig skribent.
Takk!

*nettvandreren*

5:21 AM  
Anonymous Anonymous said...

Når kommer reisebrev fra Israel??
I det minste kan du dele noen tanker og refleksjoner rundt det å være storstevnearrangør..

3:01 PM  
Anonymous Anna-Marie said...

jeg må signere "nettvandreren"!

ellers er det på tide med nye sprell, olav! :)

8:42 AM  
Blogger olav said...

Helt enig med siste deg anna marie, defintivt på tide med mer blogging nå. Nå er det like før, for å si det sånn.

5:49 AM  

Post a Comment

<< Home