Eg, ein tjuvradd?

Nei, jeg er forsåvidt ikke det. Men denne morgenen ble jeg oppmerksom på at jeg hadde blitt utsatt for en. Skulle til å låse opp bildøren da jeg brått oppdaget at den var åpen. I mitt sinn tenkte jeg: "Men Olav, låste du ikke døren i går kveld?" Svaret på spørsmålet ble:"Jovisst gjorde jeg det, jeg gjør alltid det. Sånn er jeg bare." Og så åpner jeg døra og midt i fleisen ser jeg rot. Rot, rot, rot. En mann eller dame har låst opp bilen min for å rote, evt for å stjele noe. Plutselig syntes jeg litt synd på vedkommende. Etter all den jobbingen, så var det ingenting å ta med seg. Overhodet ingenting. Så i natt tenker jeg kanskje å legge inn litt verdisaker, slik at hvis vedkommende kommer igjen kan han/hun iallfall få med seg litt.

På jobben jeg gikk derpå. Vi deler livet i staben, så jeg fortalte om min opplevelse med fynd og klem. Fikk en overraskende reaksjon fra en av mine kolleger:"Hvem i alle dager finner på å i hele tatt tro at det kan finnes noe av verdi i den bilen din?" Den kommentaren var så syrlig og stakk såpass i hjertet at jeg sa til meg selv: "Her trengs handling, aksjon mao."Så jeg hentet min nylig innkjøpte megafon, eller ropert om du vil, og skrek til vedkommende: "Den slags kommentar angående mitt kjøretøy vil jeg ha meg frabedt!!!!" Det som så skjedde var at vedkommende ble døv, på begge ørene. Typisk litt kjedelig og ikke helt meningen. Så jeg sa Unnskyld, og vedkommende skrev på en lapp at det gjorde ingenting. Han hadde nemlig forventet å bli døv innen en periode på 40-50 år likevel. Så skrev jeg tilbake på en lapp: jaja. Og så var det ute av verden.

Tjokk og feit og full og ....

SERIEGULL!!!!!!

Ja sånn er det. Brann har vunnet gull, og da er det jo selvsagt at supporterne setter seg virkelig i selen for å lage de beste heiaropene. Jeg sto på festplassen søndag kveld, innvendig var det glede, takksemd og hugnad, men også en undring bygde seg opp innvendig: Hva tenker forfatteren av ropet "Tjokk og feit og full og seriegull" nå egentlig? Her står 35000 mennesker og synger det han har brukt dager, kanskje uker, på å forfatte og tenke ut. Er det glede, stolthet, en følelse av at nå har jeg nådd toppen? Eller et gryende vemod i at hans navn ikke er gjort kjent for almuen? Jeg aner ikke, bare undrer. Og det må jeg få lov til, slik jeg ser det.(Nå vil sikkert mange lesere av denne bloggen(som ja, har hatt en litt for lang pause(beklager dypt)) si: "Kom igjen Olav, vår åpen, ærlig og redelig og si at det er du som har laget denne sangen. Vi vet det er deg". Men til dere må jeg være hard tilbake og si: "Neinei, ikke meg, som denne sang har laget. Skulle jo selvsagt gjerne vært det, men det vil på sikt være lite smart å ta æren for det, av den enkle grunn at det ville være løgn. Og Løgn føder som vi vet ugunstighet, ugunstighet føder kjelkete oppførsel, kjelkete oppførsel føder krokete livsveier, krokete livsveier er selve moren til destruktivitet, og destruktivitet er noe vi definitivt ikke ønsker oss mer av, mer enn nok av det allerede.)

Men uansett: Gratulerer til alle dere som har grått, lengtet og kjempet iherdig etter dette!!

London

1. Denne karen har definitivt vært i London. Før jeg dro bortover hadde jeg noen løse visjoner om hva oppholdet skulle bringe. Hadde lyst å gjøre ting jeg ikke alltid har gjort. En oppvakt leser vil nok bli temmelig overrasket over å høre at jeg aldri har vært i en skikkelig slåsskamp der kroppsdeler blir brukket og blod flyter sammen med gørr og annet. Men sånn er sannheten, ingen skikkelige kamper på 28 år. Rart, i grunn siden dette har vært en drøm helt siden jeg var rundt 9 år.
Hooligans, det er fotballfans som slåss. På forhånd så jeg for meg at de kunne gi meg det mitt hjerte lengtet etter. Så jeg gikk inn på en Chelsea pub, kledte meg opp i Liverpool utstyr og ropte ukvemsord til folket i puben. Og der kommer Andy, han knuser til meg i hodet med et ølkrus, og jeg tenker med meg selv, endelig, nå er jeg akkurat der jeg skal være. Blodet siler, den kvinnelige delen av fanskaren skriker med ømtålig medynk, og slag og spark følger. Etter 10 minutter med grisebank ligger jeg i en blodpøl, vel vitende om at jeg har fått oppleve litt mer av hva det vil si å være menneske. Takknemlig er vel ordet jeg vil bruke om følelsen jeg hadde da jeg gikk til sengs den kvelden.

2. Vi var i London som del av prestestudiet her på Misjonshøgskolen. 13 elever og 2 lærere. En uomtvistelig finfin gjeng å dra på tur med. Det som skulle vise seg å være både rart og fint var at dette: For at vi det hele tatt skulle få oppholdet dekket av skolen måtte vi bære prestekjole hele tiden mens vi var i offentlighet. Det var nok mest underlig på flyturen bort. Da måtte vi i tillegg synge innøvde klassikere fra salmeboken. Sånn var reglene. Vi gikk salig i midtgangen og hilste på våre sogneflybarn. Alle likte det unntatt en. Han stakk kjepper i hjulene for oss med å hevde at folk som går med prestekjole og synger, ikke får flymat. Selvsagt var det løgn, sånne regler finnes jo ikke.

3. Musikal. Det ordet er som musikk i mine ører. Tenkte jeg skulle få med meg endel av det mens jeg var der borte. De gjør det visst bra der borte de musikalfolka. Synger og spiller skuespill, og ofte gjør de begge deler samtidig. Men diverre ble det ikke slik denne gangen at det lot seg gjøre. Grunnene kan sies å være mange, men det flotte var dog den indre stemmen som hviskende gjentok: neste gang Olav, neste gang!

Colombiansk hero

Enkelte ganger blir man rett og slett imponert over mennesker man møter. Mannen som sitter ved siden av meg her på datasalen er en slik mann. Født i Colombia, og har etter presteutdannelsen sin for mange år gitt jernet for Jesus. Han hadde en enorm nød for fattige mennesker. Derfor flyttet han etterhvert til slummen og jobbet derfra. Kjempet for de fattiges og de undertryktes sak. For dette har han vært 20 ganger i fengsel, og nå har han vært noen år i Norge som politisk flyktning, og brenner fortsatt like mye for å hjelpe de som lider i hans hjemland. Jeg er i alle fall imponert og utfordret. Dere kan lese mer om Tito her:

http://www.colombiaprosjektet.com/sider/artikler/art_slumbiskop.html


Nå gikk han nettopp ut herfra med en finfin hilsen til en dansk drenge. Vi burde lære mer av danskene sier han til oss. De har hatt så sterk tro at de har flyttet fjell. Ja, så lo vi litt av det.

Forflytning

I hele menneskets historie har man forflyttet seg. Plutselig er man på et sted, og vips, ja så er man et helt annet sted. Ikke noe unaturlig for så vidt, det liksom bare er sånn. Nå feks er jeg i Stavanger, for en uke siden var jeg ikke det. Da var jeg et annet sted, nettopp kommet hjem fra en fantastisk påsketur. Påsken ja, en tid der jeg både fikk med meg tur med noen av verdens beste ungdommer på tur til Mjølfjell, og tur med venner til Volda. Helt uovertruffent begge deler. Av og til er det sånn at man føler man går fra velsignelse til velsignelse. Det er jo slettes ikke alltid man føler det sånn, men når man gjør det er det jo i grunnen fint.

Men nå er man altså kommet til Stavanger, ikke ille det heller, overhodet. Har flyttet til en gård som heter Emmausgården. Og da tenker sikkert en relativt glad leser at det er et sted der vi samtaler samtidig som vi går hele tiden. Og med nærmere refleksjon og ettertanke stemmer jo i grunnen det. Uansett er det en idyll på linje med mange andre idyller i denne verden, og se: der er strand og hav 50 meter fra mitt hus. Og for meg som opp gjennom har blitt omtalt som selve strandløven, er jo det et definitivt pluss.

Selv om man reiser og forflytter seg, som jeg nevnte innledningsvis ikke er verken er klanderverdig eller direkte uetisk(så lenge man da ikke tar fly og forurenser noe så til de grader mye), men tvert om noe naturlig og som de fleste mennesker gjør, så tar man av og til med seg noe fra det stedet man kommer. Jeg har feks en branndrakt med meg ned hit. Og apropos, hvilken glede og skjellsettende frydestund var det vel ikke i går folkens. Tenke seg til at vi skal få oppleve slikt. Nei, jeg må si som det engang var sagt: Gratulerer til dere alle med en storfin seier!!!

Da er jeg kommet godt igang her i den nydelige bygda Ulvik. Her viser jeg på min mor hvilket godt håndslag og milde, nærværende og rause blikk jeg møter mine sognebarn med. Dette har medført at skarer kommer til kirken, rett og slett for å oppleve det.





Et høydepunkt her inne var at endel tusen hinduer hadde funnet ut at i Ulvik renner en elv som er heftig, og som bør besøkes både titt og ofte. Derfor kom de plutselig, og gjett om jeg ble overrasket. Så mange mennesker. Og jeg som hadde trodd det skulle bli rolig. Folket ga hinduene en blandet mottakelse, men jeg tok vel imot dem, alle som en. Bildet viser blant annet Maharesh, som er en real gladgutt fra Chennai. Vi spøkte og lo lenge en kveld, og da vi hadde gjort det, fant vi ut at det var på tide å få seg litt søvn. Tross alt så kommer det en dag i morgen, tenkte vi. Så sov vi.

Disse gutta drar hjemover snart, og jeg kjenner det skal bli tomt her inne når de forlater meg. Vi ar liksom blitt en liten gjeng. Her har jeg nettopp fortalt
om den gangen jeg gjorde noe skikkelig flaut.

Fråsegn

Da er vi kommet til 13 Februar, og typisk en dag det er viktig å skrive noen ord på denne blogg. Har nå vært i Stavanger by noen uker, og jeg har overlevd, ja mer enn det, jeg har hatt riktig så bra faktisk. Idag har jeg to ting på mitt hjerte:

1. Jeg har undret meg over en ting her nede. Det er at ca alle snakker stavangersk. Her en dag opplevde jeg at da jeg syklet forbi noen unger, ja så snakket de også stavangersk. Vet det høres veldig underlig ut, men slik er sannheten, og den er nødt til å tåle dagens lys. Det kan virke som en veldig gjennomtenkt og slu plan fra noen viktige personer her nede: Å få alle til å snakke som de. Så både 70åringer, 40åringer og 5 åringer, alle snakker de stavangersk. Har blitt litt skremt over hvor utspekulerte og systematiske enkelte mennesker kan være. Uansett, meg og en kompis har bestemt oss for å ta affære. Finne de skyldige, og få de til å angre og beklage.

2. Jeg har fått vite at praksisplassen min blir i Ulvik i Hardanger. Der må jeg messe liturgien på nynorsk, men jeg tror jeg skal satse på å sende opp noen "Lær bokmål i en fei"cder, slik at jeg slipper det. Synes jo på mange måter nynorsk er mer tunggrodd og uforståelig enn bokmål. Ellers er det fine med å komme til en ny plass den at man kan skape seg en splitter ny identitet eller væremåte. Jeg har alltid drømt om å opptre som en tyrann, som en hissig despot som er kanonhissig hele tiden, og som har som hovedregel å si imot folk, høyt og med illrødt ansikt. Det er alternativ 1, og jeg tror det kan bli noen spennende uker. Alt 2: Få tak i en panfløyte, late som jeg er en peruviansk hurragutt. Panfløyten og meg skal være uatskillelige. Hver gudstjeneste skal begynne med friskt spill fra min side. Til stadighet invitere meg hjem til folk, ta fram panfløyten og spille, og bli kraftig såret hvis noen ber meg slutte. Selvsagt gå med Peruhatter og gensere og bukser. 3: I og med at det er fastetid, gå rundt hele tiden med et svært åk på mine skuldre. 4: Være en Norsk samlebokfanatiker. i enhver samtale dra fram. Jaja folkens, det står jo så fint i Landstad sin .... for så å sitere hele verset. Det som kan være vrient her er at det blir veldig mye forarbeid iom at jeg må pugge en hel mengde salmer.
Kom gjerne med noen gode forslag til andre typer jeg kan være.