Wednesday, October 19, 2011


Da er vi kommet oss trygt fra vårt fem ukers opphold i Benagaria. Vi hadde noen utrolig fine uker med studentene, og ble tatt godt vare på av noen damer som lagde mat, te, vasket klær og ga oss naudsynt hyggelige smil. Meg og Hans Peter er nå kommet oss til Ranchi der vi sammen med et team av andre norske og noen indere skal ha en konferanse med lutherske studenter, prester og biskoper. Vi begynte mandag og har hatt noen gode dager. Her ser vi Olaven i fint driv. Jeg ga alt jeg hadde, men så plutselig til min store forbauselse at på første rad satt det to stk indiske biskoper og sov, og et stk norsk luthersk prest. Man kan jo ta hintet og tenke at det jeg hadde å si vært usedvanlig kjedelig, men jeg velger å tenke at disse menneskene er overbelastet og trengte sårt disse velfortjente minuttene på øyet. Sånn sett er det jo fantastisk at jeg ga anledning til en sånn deilig hvile.

Hotellet vi bor på er helt topp, og det er også de som jobber her. De smiler mye, nikker, og sier mye Thank You Sir. Det som er greia er at jeg også er en uhyre høflig mann, som ikke lar en anledning til å si Thank You gå i fra meg. Derfor har jeg satt min ære i å skulle si Thank You Sir/Madam til hver god gjerning disse hotellarbeiderne gjør mot meg. Det som da er litt interessant er at disse tar noen ekstra steg i høflighetsverdenen. For hver gang jeg sier Thank You, besvarer de det med et nytt Thank You. Og da havner jeg i det samme dilemmaet hver gang. Skal jeg besvare enda en gang, eller kan det av og til bli for mye. Umulig å vite si. Men mulig jeg i morgen skal begynne med Thank You for saying thank you, som jeg i det stille har øvd på i det siste. Tror det kan bli sterke bånd som knyttes i så fall.



Her har vi en fin gjeng mennesker, Hans Peter, Trygve og meg, selvsagt med Jesus midt iblant oss, slik det sømmer seg for sånne som oss. Dette er fra dagen med footballtournament da geita på en slik trist måte glapp ut av hendene våre. Sårene er i ferd med å leges, heldigvis. Skulle vel egentlig bare mangle etter så lang tid.





Trygve og meg har her nede utviklet noen helt ubegripelig fine barter. Vi har vært til the Barbar både titt og ofte for å få den perfekte stussen og pleien i oppbygningsfasen av verket. I det siste har jeg fått en god del kommentarer på dette. Folk er henrykte og sier at ordene mine får en helt spesiell tyngde som de sjelden har kjent på før. Klart jeg blir overrasket over denslags ord, det er jo bare en bart kan jeg jo fort tenke. Men her er mer, og det er det bare å innse og godta.

Noen ganger opplever man underlige ting, ting som man over lang til ikke har sett, og som man rett og slett blir sterkt overrasket over. Det skjedde forleden dag faktisk. Vi sitter i bilen, og plutselig tar sjåføren, selveste sjåføren på seg bilbelte. Det er tror jeg første gang jeg har sett her i dette landet, interessant var det. Men sånn er India, Incredible India, You will always be surprised as they say!