Etiopisk mat

Det var med stor forventning og yr glede jeg så fram til et måltid i ettermiddag, hvor da? Jo, på en etiopisk restaurant vel, rett der med Korskirken. Meg og en kamerat av meg Ole Magnus ville nyte relativt godt selskap og god mat. Vi bestilte ris og en saus med biff(egentlig burde vi jo selvsagt ikke bestilt ris, men injera, som er en lefseting. Det er det alle spiser i Etiopia. Det triste med denne injeralefsen er at jeg synes den smaker horribelt vondt(har smakt den en gang) og kunne derfor overhodet ikke tenke meg å bestille den).

Vi får maten, og den smaker rett under OK, ikke vondt, men heller ikke kjempegodt, men såpass godt at man kunne gått der igjen hvis tid, anledning og lyst hadde gjort det mulig. Men så kommer vi til det kritiske punkt: Alle som har vært med meg på restaurant der man trenger ris, vet at et fat ikke ris ikke er nok for denne kroppen. Dette var forøvrig marerittet til min far da jeg var liten. Da vi måtte bestille ekstra ris for femte gang begynte han å bli litt flau. Og siden jeg var beskjeden måtte jo selvsagt han bestille den. Men uansett: Da jeg spurte om ekstra ris ble dama helt paff, og nesten litt forlegen, som om jeg skulle sagt noe stygt som ikke var fint i det hele tatt. Så spurte jeg en gang til for å forsikre meg om at hun hadde forstått forespørselen. Jeg spurte veldig høflig, for ute blant folk er jeg ikke den som slår meg på brystet og hoier og er kjekkas. Nei, ikke denne karen, denne karen er fredsæl, lun og med et uhyre vennlig smil rundt munnen. Til slutt sa dama at det gikk greit, vi skulle få litt ekstra ris. Men tror nok jeg skal gå et annet sted neste gang jeg er sulten. Har blant annet hørt fra troverdige kilder at det er kommet en bengalsk restaurant i Marken, Splitte mine bramseil, tenker jeg må teste ut det ja. Bli med davel?