extreme development

I løpet av de to første dagene i denne uka har jeg vært så ekstremt heldig å få være med på bistandsseminar på NLA, med temaet: bistand- fra veldedighet til samarbeid. Folk fra NORAD og Strømmestiftelsen, samt lærerkrefter fra NLA har deltatt, og selvsagt Olav. Selvsagt var det mye spennende godstoff for sånne som meg, men midt inni seminaret merket jeg at folket var lei av å være så utrolig seriøs. Jeg merket meg noen blikk som bedende sa: Gid om det hadde vært noen som kunne danset for oss.

Jeg reiste meg derfor opp og sa: Ærede forsamling, dere er på alle måter svært flinke og konstruktive. Men har dere tid til hyggen og skjønnheten midt oppi all denne seriøsiteten? Jeg ser lengslene i blikkene til dere, og jeg tar de på alvor, jeg skal såvisst innfri. Vent noen minutter så skal jeg hente min kamerat Steinar, så kan vi sette igang. Etter jeg hadde sagt dette merket jeg en kollektiv lettelse i hele salen. Jeg liker å kalle mine egne ord i denne situasjonen for bevingede ord. Og av og til trenger folk å høre slike bevingede ord, alle har behov for det.

Så avsluttet foreleseren sitt foredrag med å si: "i en preskriptiv virkelighet tar våre veivalg presedens over intra/interkulturelle erfaringer." Alle ropte og jublet over en slik avslutning, så konsis, så mettet på innhold, og likefullt så hjertegripende.

Og så danset meg og Steinar til klassikeren Ye Ladka He Divana. Selvsagt berørte det folk, og det var ikke bare enkelt for neste foredragsholder å ta over etterpå.